Det er ikke første gang det arrangeres speiderleir i Bodø.
I 1964 ble den første og hittil eneste landsleiren arrangert i Bodø i regi av det som den gangen het Norges Speiderguttforbund.
I 1964 ble den første og hittil eneste landsleiren arrangert i Bodø i regi av det som den gangen het Norges Speiderguttforbund.
Det ikke så veldig mange vet, er at det faktisk enda noen år tidligere - og ganske nøyaktig 60 år før "Nord2017" - ble arrangert en troppsleir i Bodø. En bestefar til nåværende Drøbakspeidere deltok på den troppsleiren sammen med speiderne fra 2. Nordstrand speidergruppe i Oslo.
Å arrangere en troppsleir mer enn 1000 kilometer hjemmefra kan by på noen utfordringer, særlig hvis man ikke er kjent. Men det skal ikke denne historien handle om. Dette er historien om de opplevelser en speidergutt fra Oslo opplevde på denne troppsleiren.
1. Nordstrand speidertropp ble stiftet allerede i 1915. Gruppen ble raskt meget stor, og i 1927 ble 2. Nordstrand speidertropp stiftet ved knoppskyting fra 1. Nordstrand. 39 medlemmer ble med fra starten av.
I 1956 var troppsleiren vår på forbundets område Tredalen på Spjærøy i Hvaler. Spenstige planer ble lagt på det området som speiderguttforbundet kjøpte som leirsted bare ett år før, i 1955.
I 1957 feiret troppen 30 år, og da mente man at sommerleiren måtte bli noe spesielt. Flere av lederne hadde vært med i krigen og så ingen utfordring i å tråkke til litt ekstra. Langtur til Bodø som en skikkelig dannelsestur ble planlagt med "Rutebok for Norge" i hånden.
Å arrangere en troppsleir mer enn 1000 kilometer hjemmefra kan by på noen utfordringer, særlig hvis man ikke er kjent. Men det skal ikke denne historien handle om. Dette er historien om de opplevelser en speidergutt fra Oslo opplevde på denne troppsleiren.
1. Nordstrand speidertropp ble stiftet allerede i 1915. Gruppen ble raskt meget stor, og i 1927 ble 2. Nordstrand speidertropp stiftet ved knoppskyting fra 1. Nordstrand. 39 medlemmer ble med fra starten av.
I 1956 var troppsleiren vår på forbundets område Tredalen på Spjærøy i Hvaler. Spenstige planer ble lagt på det området som speiderguttforbundet kjøpte som leirsted bare ett år før, i 1955.
I 1957 feiret troppen 30 år, og da mente man at sommerleiren måtte bli noe spesielt. Flere av lederne hadde vært med i krigen og så ingen utfordring i å tråkke til litt ekstra. Langtur til Bodø som en skikkelig dannelsestur ble planlagt med "Rutebok for Norge" i hånden.
Reisen til Bodø
80 speidere fordelt på 10 patruljer dro avgårde, så det var ingen liten gjeng som dro på leir. Turen varte i 12 dager med et omfattende program.
Hovedtekkene i reisen var:
|
Første og korteste etappe var altså lokaltog fra Nordstrand til Oslo Østbanestasjon (som er Østbanehallen med alle restaurantene på Oslo S i dag).
Den gang var lokaltogbilettene små pappstykker, og det var en tykk bunke for å få alle med til Østbanen. Konduktøren hadde bare 10 minutter på seg, så jeg tviler på at han rakk å sjekke antall speidere som kravlet rundt i forhold til bilettbunken. Den gang hadde endel av vognene et overbygget uteområde for påstigning hvor vi nøt vinden og romlingen i tunellen etter Bekkelaget. Så var det turen videre fra Oslo til Hamar, som ble kjørt med et elektrisk lokomotiv. Starten på turen gikk som en lek. Vi hadde en hel kupevogn, en sånn med 8 sitteplasser som måtte stokke bena og to høyder med bagasjehyller. Ute i gangen var det klappseter. Doen sendte det som kom rett ned i skinnegangen, og det var jo spennende. Deretter ankom vi Hamar stasjon, og det var så langt var det elektrisk lokomotiv den gangen. Derfor ble det en halvtimes stopp på Hamar for bytte av lokomotiv. Noen "frivillige" innyndet seg med lok-føreren på damplokomotivet og fikk være med som fyrbøtere oppover Gudbrandsdalen. Når vi kom oppover mot Otta ut på natten fikk vi koblet på dobbelt med damplokomotiv for å klare å komme over fjellet. Det eksta lokomotivet hadde kallenavnet "Stortyskeren" og var noe kraftige greier fra krigen. Stortyskeren Da var det nok en mer sliten gjeng som halvsov på bagasjehyller, benker og gulv. Men det er utrolig hva en får til når kroppen ikke vil mer. Selv om damplokomotivene peste på opp til 90 km/t så var det endel kryssende trafikk og annet opphold som medførte at vi kom for sent til Trondheim. Derfor måtte vi løpe med sekkene mellom perrongen og toget som sto ved siden av. Vi skulle videre med "Norlandsekspressen" et motorvognsett med store tyske motorer. Det så nesten ut som et lokaltog, men det gikk unna. På Nordlandsbanen var det en noe sliten gjeng som fort fant ut at foran i toget satt føreren på ene siden mens konduktøren hadde den andre siden. Etter litt godsnakking med disse var vi plutselig helt foran i toget! Underveis var det en kråke som måtte bøte med livet, men vi plukket den vekk fra toget ved første stopp. En annen historie fra Nordlandsbanen var i tunellene oppe ved Mo i Rana. Da vi kom ut av en tunell fikk vi plutselig se banevokteren med kona på dresin på skinnegangen foran oss. Kona hoppet til ene siden og vokteren fikk veltet dresinen til andre siden. Den fikk en liten dult av toget, men ikke noe å stoppe for. Vi var jo forsinket! Den siste togstrekningen nordover heter Dunderlandsdalen. Dette er en lang og smal dal. Vi kom dit langt på dag, og i 1957 var det så langt som toget gikk. Der ventet busser som tok passasjerene 3 timer videre til Bodø. Samlet reisetid fra Oslo var da på litt over et døgn. Ved ankomst i Bodø sov vi på gulvet i en skole. Det var et slitent folk... Den aller siste etappen var fra Bodø til Geitvågen, som leirstedet het. Dette lå litt nord for Bodø. Med utsikt til Landego ligger det en fin slette med et slags grunt badevann. Det var et godt leirområde, men litt flatt når det regnet. Det var en litt kronglete vei med bussen dit siden den måtte rygge i en av svingene. Da så de i baksetet rett ned. |
Selve leiren i Bodø
Så startet selve leiren.
Det var mange speidere, som sagt 80 speidere pluss ledere. Det kreves da mye orden. Det ble laget fettgrop, kjølegrop og latrine med sekkestrie. Vi hadde fotballkamper til midt på natten. Niclas Treben (sjørøver) løp for å finne skatten. Og vi hadde orienteringsløp og alt annet som hører med. Som underlag hadde vi halm i dynetrekk. Det kan man trygt si trengte en tørk etter regnskyll. Men det var stor stemning med troppsflagget hevet. Døgnet blir litt annerledes når det er lyst hele tiden. I Bodø var vi på besøk på flystasjonen hvor vi så en Sabre jet (F86) ta av med Jatoflasker. Jatoflasker er noen beholdere under vingene som fungerte som ekstra rakettmotorer når rullebanen var i korteste laget. De bråkte fælt. I leiren kom det også innom en amerikansk speiderpatrulje. Jeg tror nok de amerikanske speiderne hadde noe med flybasen å gjøre siden det var mange amerikanere der. Husker de hadde armhevinger som straff. En dag hadde vi også langtur til gruvesamfunnet i Sulitjelma (Sulis). Det var ingen vei dit, kun en smalsporet jernbane som hadde åpnet året før. Tidlig på 1900 tallet var dette landets nest største bergverk og i 1913 var det landets største industribedrift med 1750 ansatte. Mye forurensning den gangen. Jeg fikk med litt kobberkis fra gruvene hjem. Vi besøkte også Fauske marmorbrudd en dag. Det var også rart og imponerende å se saging av store marmorblokker. Det ble også en tur til den berømte Saltstraumen. Det var ikke helt ufarlig med opptil en meter høydeforskjell i sundet som gir 20 knop fart på saltvannet. Ved Saltstraumen er det 11 000 år gamle boplasser og et meget bra fiske. Teksten fortsetter under bildene under. |
Hjemreise
Da leiren var over var det klart for hjemreisen. Første etappe gikk med Hurtigruten. Vi reiste med Rangvald Jarl, som nå heter MS Sjøkurs. Skipet var bare et år gammel da vi reiste med den fra Bodø til Trondheim. Det var en fin tur på Helgelandskysten.
Ved et anløp fikk ikke båten bakket tidlig nok, så som små speidere så vi hest med kjerre og folk som løp på brygga. En gammel trebrygge fikk et godt merke etter baugen. På Ragnvald Jarl var det både 1. og 2. klasse om bord, men vi speiderne inntok kafeteriaen og dekket. Det var laget egen middag til alle speiderne, kjøttkaker og ertestuing. Men ertestuingen hadde nok gjæret, for slik fart alle fikk i magen er det sjelden man opplever. Det var speidere på alle doer, oppkast over rekka og alt en kan tenke seg. Siste etappen om natten på utsiden av Fosen var det litt ekstra mye vær i tillegg. Jeg husker en kald natt på et hardt dekk med sjøsyke i tillegg til en ugrei mage fra før. Vi ankom Trondheim kl. 05 om morgenen. Dagtoget til Oslo skulle gå kl. 08. Det var lite trøst å få før lederne kom med noen kasser Solo for å holde kroppene i gang. Såvidt jeg husker var det kupevogner hjem også. Jeg husker ikke så mye fra den reisen, men så hadde jeg også en avtale om å få gå av på Driva stasjon, en mil syd for Oppdal. Min sommerleir i 1957 ble avsluttet med å gå ca. en time med full speidersekk fra stasjonen på Driva og opp til familiehytta. Da var turen over for meg, og jeg var ikke misunnelig på resten! |