Høstens første troppstur var innledningen på årets satsing frem mot neste sommer - nemlig pionering. Og når turen ble lagt til bygdeborgen på Skansenåsen var det vel ikke så rart at det var katapulter som var tema. Her fikk også speiderne utfordret seg litt på andre måter også.
Av Mikkel Rev
Høsten nærmer seg med stormskritt, fjell og skoger fylles med håpefulle jegere på jakt etter noe å legge i fryseren. Men Drøbak speiderne har andre planer.
Ved Sogsti skole møtte troppen opp fredag ettermiddag, klare for nye eventyr. Hva som skulle skje viste bare noen få i sin helhet, men noen ante litt. På parkeringen fikk Mikkel Rev etterhvert sent bekymrede og nysgjerrige mødre og fedre avgårde, før kart ble det ut og siste rest av utstyr levert ut til patruljene.
Målet var Skansenåsen bygdeborg. Det er mange stier som leder dit, men det viste seg fort at Jakob var lommekjent i skogen, så han gikk først og ledet vei.
På veien hadde vi maaaange stopp, enten det var for å fikse noe som var løst på sekken, knyte en sko, fikse ditt eller datt, eller en ekte pustepause. Noen må nok gå i seg selv å tenke: "klarer jeg å bære denne sekken? Henger noe løst? Kan jeg fikse disse problemene selv?"
Omsider kom vi frem. Bygdeborgen var nok en gang i tiden et flott skue, men nå i 2021 er det ikke mye mer enn en steinknaus med noen tilsynelatende tilfeldige hauger av stein her og der.
På null komma niks var huker og hengekøyer hengt opp og en bålplass tatt ut.
Mørket kom snikende kl 2000 så da var det mørkt, resten av kvelden ble brukt til å sitte å se i bålet eller prat i soveposen. Den eneste som var våken denne natten var en rev som bjeffet/mjauer/hylte i skogen rundt oss.
På lørdag var det klart for oppstilling kl 0800, deretter frokost.
Første punkt for dagen var katapult-bygging. Alle patruljene har i noen uker lagd prototyper, så alle viste ca hva de skulle gjøre. Etter bare noen få timer var det nesten som en gammel slagmark med store og små katapulter over alt. Etter noen testskudd var det klart for lunsj.
Etter lunsj kom mål to for turen, nemlig rappellering. Noen hadde prøvd dette før, andre ikke.
Det ble satt opp to vegger. Mikkel Rev med sikringsmann Richard på en vegg og Kermit med sikringskvinne Maya på den andre. Det første veggen var ca 10m og en fin begynnervegg.
Alle speiderne fikk en innføring i sikkerhet og hvordan utstyret fungerer. Den andre veggen var ca 15m og vesentlig «skumlere» da den hadde et overheng som gjør at du ikke ser bunnen fra toppen.
Rappellering handler om trygghet. Utstyret svikter aldri, du sikrer deg selv, du har sikring nede på bakken og en vil komme ned å hjelpe deg hvis noe skulle skje.
Det å stå på toppen og skulle lene deg bakover er skummelt, men i det du kommer litt ned i veggen kommer selvtilliten som et skudd og speiderne hoppet bokstavligtalt av glede nedover veggen.
Middag denne dagen var i regi av patruljene. Det ble laks, pytt i panne, hamburgere og litt dessert.
Og kvelden ble avsluttet med et hyggelig lite leirbål før speiderne snek seg inn i posene sine.
Søndag var det klart for finale i katapult. Alle patruljene fikk tre forsøk hver, og ammunisjonen de kunne velge mellom var kokosnøtt, kålrot og kålhode. Alle fikk kastet en brukbar distanse på 2-10m.
Lederne hadde ikke ligget på latsiden, så de hadde også laget en katapult. Den var stor, veldig stor. Første kast slynget en kokosnøtt 20m før den smalt inn i et tre og knuste. Det viste seg at alt som ble lagt i den ble kastet mer eller mindre like langt.
Turen hjem gikk via gamle stier til Trolldalen. På veien stoppet vi for å utforske litt. Det ble funnet trehytter, et «Eskimonika»skilt og noen påstår de så fisk. Vel fremme forsvant speidere i tur og orden hjem.
Dette er en tur speiderne har fått testet og flyttet egne grenser og pionert katapult, utrolig mye læring, stå-på-vilje og latter hele veien.
Se bilder fra turen her
Høsten nærmer seg med stormskritt, fjell og skoger fylles med håpefulle jegere på jakt etter noe å legge i fryseren. Men Drøbak speiderne har andre planer.
Ved Sogsti skole møtte troppen opp fredag ettermiddag, klare for nye eventyr. Hva som skulle skje viste bare noen få i sin helhet, men noen ante litt. På parkeringen fikk Mikkel Rev etterhvert sent bekymrede og nysgjerrige mødre og fedre avgårde, før kart ble det ut og siste rest av utstyr levert ut til patruljene.
Målet var Skansenåsen bygdeborg. Det er mange stier som leder dit, men det viste seg fort at Jakob var lommekjent i skogen, så han gikk først og ledet vei.
På veien hadde vi maaaange stopp, enten det var for å fikse noe som var løst på sekken, knyte en sko, fikse ditt eller datt, eller en ekte pustepause. Noen må nok gå i seg selv å tenke: "klarer jeg å bære denne sekken? Henger noe løst? Kan jeg fikse disse problemene selv?"
Omsider kom vi frem. Bygdeborgen var nok en gang i tiden et flott skue, men nå i 2021 er det ikke mye mer enn en steinknaus med noen tilsynelatende tilfeldige hauger av stein her og der.
På null komma niks var huker og hengekøyer hengt opp og en bålplass tatt ut.
Mørket kom snikende kl 2000 så da var det mørkt, resten av kvelden ble brukt til å sitte å se i bålet eller prat i soveposen. Den eneste som var våken denne natten var en rev som bjeffet/mjauer/hylte i skogen rundt oss.
På lørdag var det klart for oppstilling kl 0800, deretter frokost.
Første punkt for dagen var katapult-bygging. Alle patruljene har i noen uker lagd prototyper, så alle viste ca hva de skulle gjøre. Etter bare noen få timer var det nesten som en gammel slagmark med store og små katapulter over alt. Etter noen testskudd var det klart for lunsj.
Etter lunsj kom mål to for turen, nemlig rappellering. Noen hadde prøvd dette før, andre ikke.
Det ble satt opp to vegger. Mikkel Rev med sikringsmann Richard på en vegg og Kermit med sikringskvinne Maya på den andre. Det første veggen var ca 10m og en fin begynnervegg.
Alle speiderne fikk en innføring i sikkerhet og hvordan utstyret fungerer. Den andre veggen var ca 15m og vesentlig «skumlere» da den hadde et overheng som gjør at du ikke ser bunnen fra toppen.
Rappellering handler om trygghet. Utstyret svikter aldri, du sikrer deg selv, du har sikring nede på bakken og en vil komme ned å hjelpe deg hvis noe skulle skje.
Det å stå på toppen og skulle lene deg bakover er skummelt, men i det du kommer litt ned i veggen kommer selvtilliten som et skudd og speiderne hoppet bokstavligtalt av glede nedover veggen.
Middag denne dagen var i regi av patruljene. Det ble laks, pytt i panne, hamburgere og litt dessert.
Og kvelden ble avsluttet med et hyggelig lite leirbål før speiderne snek seg inn i posene sine.
Søndag var det klart for finale i katapult. Alle patruljene fikk tre forsøk hver, og ammunisjonen de kunne velge mellom var kokosnøtt, kålrot og kålhode. Alle fikk kastet en brukbar distanse på 2-10m.
Lederne hadde ikke ligget på latsiden, så de hadde også laget en katapult. Den var stor, veldig stor. Første kast slynget en kokosnøtt 20m før den smalt inn i et tre og knuste. Det viste seg at alt som ble lagt i den ble kastet mer eller mindre like langt.
Turen hjem gikk via gamle stier til Trolldalen. På veien stoppet vi for å utforske litt. Det ble funnet trehytter, et «Eskimonika»skilt og noen påstår de så fisk. Vel fremme forsvant speidere i tur og orden hjem.
Dette er en tur speiderne har fått testet og flyttet egne grenser og pionert katapult, utrolig mye læring, stå-på-vilje og latter hele veien.
Se bilder fra turen her
RSS Feed
